Great Dixter and Great Birthday

Det var den dagen jeg fylte femti. Det var den siste dagen av Englandsferien vår. Jeg var "bortreist på dagen" som det heter. Vi hadde hatt en uke fullspekket av opplevelser og jeg hadde dradd familien med fra slottshage til slottshage. Det var slutten av juli og varmebølge i England og ungene skrek etter et bad. Da de ble så desperate at de badet i dammen på Sissinghurst, forstod jeg at jeg måtte gi avkall på Great Dixter slik at vi kunne ta et etterlengtet sjøbad. Som sagt så gjort.

Deretter var det bare å pakke sammen og dra hjem neste dag, trodde jeg.

Nå var det slik at mannen min hadde noen overraskelser på lur. Hjemreisedagen (og bursdagen) begynte med kaffe og nyplukket rose. Så var det ned til et festdekket frokostbord med ballonger. Kokken hadde funnet fram et banner med "Congratulations on your 30th birthday!" Det gjorde lykke. Så fortalte mannen min at han hadde ryddet plass til et besøk på Great Dixter før flyet gikk. 

      

Vi kom til Great Dixter før åpningstid. Den første jeg ser når jeg åpner bildøra er Fergus Garett. Han er min nye store hagehelt etter at Ulf Nordfjell falt fra tronen. Jeg synes etter hvert at Ulf ble litt for snever og firkantet. Litt for kald og nordisk. Du kan vel si vi vokste fra hverandre. Fergus derimot, han har ingen hemninger. Han gir seg hen til farger og former og eksploderer i livslyst. Det han har gjort med Great Dixter er stort. Da eier og skaper Christopher Loyd døde var det nok mange som var redd for at Great Dixter skulle bli er museum og minnesmerke. Isteden vibrerer det av liv. Jeg ble så perpleks da Fergus stod rett foran meg. Jeg visste jeg måtte åpne munnen og si noe. Det eneste jeg fikk harket ut var et spørsmål om hvor inngangen var. Fergus viste oss det og gikk videre. 

Da jeg kom til bilettluken hadde jeg kommet over forskrekkelsen. Jeg hadde igjen fått kontroll over stemmen og lettere opprømt fortalte jeg billettmannen at jeg hadde bursdag og hadde reist helt fra Norge for å se Great Dixter. Jeg fikk en god bursdagsklem (tenk om det hadde vært Fergus!) og vi slapp inn i hagen selv om den ikke åpnet før om en time. Litt av en hage å ha for seg selv!

Vi sprang høyt og lavt og oppdaget det ene nye rommet etter det andre. Det var formklipte hekker og bygninger som skapte struktur. Trange stier slik at vi måtte trekke inn magen for å komme forbi. Og plantene! Aldri har jeg sett så levende planter. De bruste rundt oss. Snakket til oss. Ropte. Hvisket. Berørte. Det var som å treffe gamle venner i festdrakt og det kjentes som jeg allerede hadde tatt et glass champagne. Plantene var så mye mer vakker enn de pleide å være.  Det var mange å "hilse" på. Mange planter jeg trodde ikke likte hverandre som plutselig stod der og strålte sammen. Som om de hadde vært hemmelige venner lenge uten at jeg visste det.

Aldri har jeg sett en slik hage. Jeg aner ikke hvor lenge jeg var der. Jeg vet bare at jeg til slutt ble dradd ut av hagen i en tilstand som jeg enda ikke har kommet ut av. Jeg blir aldri ferdig med den dagen eller den opplevelsen. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen jeg fylte femti år. 

Kald vår i byhagen

Når det er så kaldt holder blomstene seg lenge fine.Her er det Narcisiss Thalia som pynter opp. Trodde det skulle bli flere for hver vår, men da tok jeg feil.

Denne festlige karen bli det fler og fler av og de flytter seg nedover skråningen. Nå har de snart nådd bunn. Tulipa Tarda.

Jeg plantet en Magnolia til hver av barna. Ikke visste jeg at de skulle bruke skråningen til å klatre og ake. Mange brukne greiner seinere er denne Magnolia Stellata fremdeles liten, men den blomstrer tappert. 

Det er lite som må gjøres. Trenger ikke vanne, trenger ikke prikle. Håper likevel på varmere vær.

Her er en Scilla som er ny for meg. Storstjerne tror jeg det var.

Blodplommen er også ny. Liker det lys rosa mot det gulbrune. Har siklet på denne en stund, og kjøpte den selv om jeg egentlig ikke har plass . Får stamme den opp om det kniper. Prunus Cerasifera Nigra.

Kald vår i Riga

I dag er den siste dagen av langhelg i Riga. Været har vært kaldt her også. Fint for tur og sightseeing. For ikke å nevne SPA og shopping.

Dette er Bastion Hill, en park ved kanalen som omslutter Gamlebyen. Her har vi vært hver dag.

Vi fikk en fin båttur på kanalen i går.

Det er mye fontener, statuer og småparker her. Byen er ikke større enn at en kan gå greit fra en ende til den andre. Likevel lett å glemme seg og gå litt for langt. Det er ikke så greit for en 11-åring som er med mamma på tur. Store forventninger og trøtte bein er en dårlig kombinasjon. 

Mine pioner

Min aller fineste pion er en trepion, Paeonia suffruticosa yaezakura.

Den har tallerkenstore blomster tidlig i juni.

Det var den første pionen jeg kjøpte, før jeg visste forskjell på trepioner, duftpioner og bondepioner.

Blomstene dør på et utrolig vakkert og dramatisk vis.

Den har fått en skjermet plassering inntil gjerdet slik at ikke barn og mann skal velte seg over den når det går litt hardt for seg med fotball og lek.

Jeg har store forhåpninger til mine andre trepioner, Suffruticosa spp Rockii Pink, Paeonia Suffruticosa spp Rockii White og enda en Paeonia Rockii, men har enda ikke sett de blomstre. Jeg kjøpte alle tre på paeonynursery.com.

Det er et stort høydepunkt for meg når pionene blomstrer. Dessverre sammenfaller det med skoleferiestart og at vi reiser vekk. Resten av familien tar det ikke like tungt. Når pionene har vokst seg litt større skal jeg dele dem og ta med alle sammen på hytta. Inntil videre tar jeg med meg en bukett.

Feriebuketten

Jeg koser meg over Paeonia "Starlight", den passer godt i en villhage med sine enkle lysegule blomster og lave høyde. Den blomstrer i mai. Har ikke bilde dessverre. Paeonia lactiflora Dr Alex Fleming er feminin, dekadent og overdådig. Det er den som blomstrer mest av alle mine. Paeonia lactiflora Karl Rosenfield har en flott farge.

Dr Alex Fleming

Jeg er redd pionen jeg kjøpte som Paeonia lactiflora "Krinkled White" er noe helt annet en den gir seg ut for. Den samme tvilen nager meg når det gjelder Paeonia lactiflora "Primevere". De ble kjøpt på tvilsomt sted med dårlig orden på merkelappene. Der jeg plantet dem, blomstrer det nå en skarlagensrød pion som jeg aldri ville funnet på å kjøpe. Jeg har ikke bilde av blindpassasjeren. Det er forresten vanskelig å holde orden på navnene, siden det går så lang tid fra en planter pioner til de kommer i blomst.

Paeonia Coral Charm kjøpte jeg på Westgården i Sverige til en ublu pris. Jeg ble skuffet da jeg skjønnte at jeg hadde kjøpt feil, det var Border Charm jeg egentlig var ute etter. Den står fremdeles på ønskelisten sammen med Paeonia mlokosewitschii. Jeg kommer også til å la hundrelappene flagre om jeg kommer over en dillpion.

Bowl of Beuty

Paeonia Bowl of Beuty er jentete og supersøt.

Godbitene jeg enda ikke har hatt i blomst er  Paeonia Festiva Maxima, Paeonia Jubilejnyj, Paeonia Mons. Martin Cahuzac, Paeonia Nadia. Jeg venter også på Paeonia Seedling Krasnovy, Paeonia Solange, Paeonia Solfatare og Paeonia Sorbet. Det er en eller to av de som står med knopper nå, de andre må jeg gi enda mer tid. Alle fra Paeonia.nursery.com.

Duchesse de Nemours

Paeonia Duchesse de Nemours, en lekker hvit pion som nesten har litt grønnskjær. Den lyser vakkert i skumringen.

Paeonia Rubra Pena er jeg sikker på at jeg kjøpte en gang, men jeg er nesten like sikker på at den har avgått med døden.

Til slutt må jeg innrømme at jeg har rasket med meg noen navnløse pioner nå og da. Det jeg liker med pioner er at de er så hemningsløst storblomstrede og dekadente. De tenker ikke på å spare seg og blomstre lenge, men gir alt i løpet av den korte tida de er på topp. Min vakre trepion er bare på topp i noen få timer før den begynner å tape seg. Og det er helt greit.

Comeback

Et lite comeback for meg som ikke har blogget på en stund. Blogging er noe jeg gjør når jeg ikke vil være fysisk aktiv, og derfor har jeg ingen samvittighetskvaler ved ikke å blogge.

Det store comebacket jeg skal fortelle om er tulipanene mine. Jeg fikk ikke plantet en eneste løk i fjor og hadde derfor små forventninger i vår. Stor var gleden da tulipanene dukket opp en etter en. Noen av de sprer seg til og med.
Jeg vil påstå at disse gjør det:Tulipa botanical " Little Princess", Tulipa Tarda og Tulipa Triumph Wildhof

Disse kom opp i nesten like stort antall som i fjor:Tulipa Akebono, Tulipa Artist, Tulipa Double Late Uncle Tom, Tulipa Prinses Irene (bildet) og Tulipa  Zombie

Disse hadde det blitt færre av:Tulipa "Fosteriana Purissima",Tulipa "Purple Prince", Tulipa Cairo, Tulipa Denise, Tulipa Doll's minuet, Tulipa kaufmanniana "Guiuseppe verdi", Tulipa Lilyflowering Sapporo og Tulipa Virdiflora Spring Green. Jeg forventet at Spring Green skulle komme kraftigere igjen, men der kan jeg skylde på meg selv. Jeg gravde de opp fordi de skulle flyttes og de lå og råtnet før jeg fikk satt de ned igjen. De får derfor kanskje en ny sjanse  med innkjøp til høsten. De andre vinker jeg farvel til og ser de bare igjen dersom de selv finner ut at de skal kjempe for en plass i min hage.

Til høsten vil jeg slå til dersom jeg finner noen av disse favorittene: Triumph Wildhof (vakker offwhite), Tulipa Akebono (lys gul/offwhite med grønne og røde kanter som slår seg mer og mer løs), Double Late Uncel Tom, (nydelig mørk rød fløyel), Princess Irene (frisk og morsom oransje med lilla og rødt og Zombie (navnet forteller alt).

Jeg passer på å ha bra jord som jeg forbedrer med gjødsel og kompost. Utover det gjødsler jeg ikke. Er litt prinsipiell der og godtar dårligere blomstring når jeg velger å kjøre økologisk. Jeg graver ikke opp tulipaner som skal stå på samme sted. For å være ærlig er jeg for lat til det. Jeg lar tulipanene visne ned selv om det koster meg endel i ergrelse på grunn av sneglene. Jeg har hatt en intensiv periode med halshugging av brunsnegler. Det ser nå ut til at innsatsen har hjelpt. I går fant jeg bare en eneste en, men jeg har nok flere hundre på samvittigheten. Naboene er ikke like plaget, så enten er min hage en gotteributikk eller så er naboene mine litt mer svaksynte.

Jeg er Magnolia Olines datter

Jeg er Mangnolia Olines datter jeg er 8år og liker hager. Jeg har nettop fått en ny hage og den elsker jeg og jobbe i. Mamma har melt meg på frøboksen jeg gleder meg til den kommer.

Piet Oudolf i Stockholm

Jeg hadde planlagt å reise til Stockholm og høre foredrag med Piet Oudolf. Gledet meg til å se han åpne parken han har tegnet, Skarholmen park. Dessverre var jeg sent ute med å bestille flybiletter. Så sent at Oudolf allerede hadde reist. Jeg bommet rett og slett på hvilken helg det var. Noen uker senere var jeg i Stockholm på jobb og fikk tid til å reise og se på parken. Den ligger i et boligområde og er ganske vanskelig å finne.

Skyggebeddet ved hushjørnet

Da jeg rundet dette hushjørnet skjønte jeg at jeg var på riktig sted. Da var det alt skumring.



Skyggebeddet ved hushjørnet har bunndekkere Asperula odorata (urt med hvite blomster som kalles myske) og Brunnera "Jack Frost" (kaukasisk forglemmegei som lyser godt opp med varigerte blad i sølv). I forgrunnen ser du den lave bispeluen Epimedium "Frohnleiten" og det høye, luftige gresset Molinia "Transparent". Til høyre skyggelilje Tricyrtis formasana og midt i det gyldne gresset Deschampsia "Goldtau". Bak der igjen skimtes den høye og staslige Cimicfuga "James Compton".




Innerst i hjørnet


Ikke ordentlig sammenvokst i hjørnet inntil hekken fant jeg bregnene Ferns. Adianthum og Dryopteris erythrosa. Bunndekkeren bak til høyre er bispelue.

Det var mange skyggebed med de samme plantene. Her ser vi de satt sammen på en annen måte under trærne med Solidago "Golden Mosa" som lyser opp med gule farger midt i bedet.

 I dette skyggebedetskimtes Aster "October Skies" neders til venstre. Ellers er det de samme rolleinnhaverne. Det er spennende hvordan Oudolf setter sammen lave og høye planter på en naturlig og dynamisk måte.


Vakkert skyggebed

Mange av bedene var badet i sol. Parken lå mellom to rader med lavblokker. Sentralt var en plass med et vannspeil i et steinbasseng. Plantene var organisert i uregelmessige sirkulære bånd ut fra den sentrale plassen. Stier slynget seg litt tilfeldig gjennom. Plantelistene fant jeg i boka "Landsvapes in Landscapes" av Piet Oudolf. Den kom ut i år, og er en sann nytelse. Anbefales på nattbordet. Gir ro og en dyp indre tilfredstillelse og se de vakre bildene. Planer og plantelister gjør at boka er matnyttig. Den viser 23 Oudolf-hager. Kjøp boka og planlegg neste ferie etter den!





Fin blanding av vintersar og gress



Planteliste for solskinnsbeddene:

Salvia "Mainacht"

Knautia macedonia

Molinia "Moorhexe"

Stacys "Hummelo"

Limonium latifolium

Calamagrotis brachytricha

Perovskia "Little Spire"

Amsomnia tab. var. salicifolia

Astilbe "Visions in Pink"

Scuttelaria incana

Geranium " Sirak"

Helenium "Rubinzwerg"

Lythrum virgatum

Briza media

Molinia "Heidebraut"

Echinacea "Virgin"

Echinacea "Sunset"

Stachys "Rosea"

Seseleria nitidia

Sedum "Sunkissed"

Calamintha nep ssp. nepeta

Panicum "Shenandoah"

Festuca mairei

Kunstnerisk inspirasjon

Min mest inspirerende tulipan er en navnløse som er gul med røde tegninger. Den finns ikke lenger i min hage. Det er ikke så farlig for jeg har mange bilder jeg har malt av denne tulipanen, her er ett av dem.

Jeg liker at det er så store kontraster. Jeg vet ikke hvordan de store kunstnerne har det, men for meg faller det letter å male kontraster enn fine nyanser.

Inspirerende gjenganger

Denne tulipanen kommer igjen på åttende året. Like velkommen hver gang. Jeg var ikke ordentlig hagegal for åtte år siden så jeg har ikke noe navn på tulipanen.

Her har vi en annen skjønnhet. Den er ny av året. Håper den også blir en gjenganger. Den heter Tulipa Artist. Den er ganske liten, og det tror jeg øker sannsynligheten for at den dukker opp igjen til neste år.

Tulipa Akebono

En tulipan jeg er godt fornøyd med er Tulipa Akebono. Den er litt høyere enn de andre jeg har og har stått lenge. Blek gul farge med morsomme tofargede blad.

Etterhvert ble den sterkt gul med smal rød kant. Nå er den i ferd med å blekne igjen i det den sier takk for seg.

Jeg er i gang igjen

Det spirer så det knaker i drivhuset. Jeg har vært heldigere enn jeg pleier. Nesten alt spirer. Det kan skyldes at frøboksen fra Hagegal kom så sent til meg i år. Jeg var sist på den ekstra runden. Dermed unngikk jeg å så alt for tidlig. Mange av staudene spirer også. Kanskje jeg skal slutte å sette de ut om høsten? Det virker da som det er like greit å starte rundt påsketider. Jeg får se om jeg greier å holde liv i alt til det kan plantes ut. I fjor dro jeg vekk en uke på den mest kritiske tiden. Det ga en betydelig reduksjon i planter som skulle ut. Like greit kanskje, det er jo lett å så litt for mye når en har så liten hage som jeg har.

Kan en hage synke?

Jeg fant en hage som var nedsunket og bygd av rester fra et forlist skip. Dette var i Tradgårdsforeningens park i Gøteborg. For meg som har forlist på ordentlig en gang var det noe veldig facinerende i å være i så vakre omgivelser bygd av knust skrap. Jeg fikk følelsen av å være på havets bunn. Men å forlise i virkligheten er noe helt annet. Lyden av bølger som dundrer mot skutesida og sakte knuser båten mot fjellet er ikke noe jeg ønsker å gjenoppleve! Dette sier tradgårdforeningen selv om den sjunkna tradgård:"Med inspiration både från hundraårig engelsk trädgårdskonst och från Ostindiska kompaniets förlista laster har Nina Thalinson och Gert Wingårdh skapat ett bestående tillägg till parken. Trädgården kan beskrivas som blommig romantik i bleka pastellfärger inuti en stålkonstruktion formad som ett skepp. Den kommer att kunna användas både som sittplats för fikande besökare och vid föreläsningar och workshops. En 13 meter lång mosaikvägg omsluter och består av de ostindiska porslinsskärvorna som hämtats upp från havets botten. Nina Thalinson är art director och grafisk formgivare och Gert Wingårdh arkitekt. "

Jammen er det ikke Ulf Nordfjell?

Er det ikke...??? Jo jammen er det... Jeg oppdaget Ulf Nordfjell like bak meg. Jeg stod foran en temmelig pjusk solhatt og hadde akkurat kommentert til mannen min at her burde Ulf strammet opp gartnerne i Tradgårdsforeningens park. Dette kunne han ikke være bekjent av! Så snudde jeg meg og fikk se min tradgårdshelt sammen med gartnerne. Riktignok ser alle svensker like ut og riktignok viste ikke gartnerne han særlig ærbødighet, men jeg kunne bare ikke ta feil. Mannen min ble ikke like sjelven som meg, men godtok at jeg måtte ta et diskret bilde. Litt for diskret er jeg redd.

Rosebeddene til Ulf var nydelig. Lukta var nesten det beste. Og slike portaler kunne jeg tenke meg. Skyggebeddene til Ulf var også vakre. Det kan ikke bli feil når alt går i hvitt.
Det som gjorde størst inntrykk i parken var ikke noe av det Ulf hadde laget, men derimot en forlist hage. Det kommer jeg tilbake til i et seinere innlegg...