Great Dixter and Great Birthday

Det var den dagen jeg fylte femti. Det var den siste dagen av Englandsferien vår. Jeg var "bortreist på dagen" som det heter. Vi hadde hatt en uke fullspekket av opplevelser og jeg hadde dradd familien med fra slottshage til slottshage. Det var slutten av juli og varmebølge i England og ungene skrek etter et bad. Da de ble så desperate at de badet i dammen på Sissinghurst, forstod jeg at jeg måtte gi avkall på Great Dixter slik at vi kunne ta et etterlengtet sjøbad. Som sagt så gjort.

Deretter var det bare å pakke sammen og dra hjem neste dag, trodde jeg.

Nå var det slik at mannen min hadde noen overraskelser på lur. Hjemreisedagen (og bursdagen) begynte med kaffe og nyplukket rose. Så var det ned til et festdekket frokostbord med ballonger. Kokken hadde funnet fram et banner med "Congratulations on your 30th birthday!" Det gjorde lykke. Så fortalte mannen min at han hadde ryddet plass til et besøk på Great Dixter før flyet gikk. 

      

Vi kom til Great Dixter før åpningstid. Den første jeg ser når jeg åpner bildøra er Fergus Garett. Han er min nye store hagehelt etter at Ulf Nordfjell falt fra tronen. Jeg synes etter hvert at Ulf ble litt for snever og firkantet. Litt for kald og nordisk. Du kan vel si vi vokste fra hverandre. Fergus derimot, han har ingen hemninger. Han gir seg hen til farger og former og eksploderer i livslyst. Det han har gjort med Great Dixter er stort. Da eier og skaper Christopher Loyd døde var det nok mange som var redd for at Great Dixter skulle bli er museum og minnesmerke. Isteden vibrerer det av liv. Jeg ble så perpleks da Fergus stod rett foran meg. Jeg visste jeg måtte åpne munnen og si noe. Det eneste jeg fikk harket ut var et spørsmål om hvor inngangen var. Fergus viste oss det og gikk videre. 

Da jeg kom til bilettluken hadde jeg kommet over forskrekkelsen. Jeg hadde igjen fått kontroll over stemmen og lettere opprømt fortalte jeg billettmannen at jeg hadde bursdag og hadde reist helt fra Norge for å se Great Dixter. Jeg fikk en god bursdagsklem (tenk om det hadde vært Fergus!) og vi slapp inn i hagen selv om den ikke åpnet før om en time. Litt av en hage å ha for seg selv!

Vi sprang høyt og lavt og oppdaget det ene nye rommet etter det andre. Det var formklipte hekker og bygninger som skapte struktur. Trange stier slik at vi måtte trekke inn magen for å komme forbi. Og plantene! Aldri har jeg sett så levende planter. De bruste rundt oss. Snakket til oss. Ropte. Hvisket. Berørte. Det var som å treffe gamle venner i festdrakt og det kjentes som jeg allerede hadde tatt et glass champagne. Plantene var så mye mer vakker enn de pleide å være.  Det var mange å "hilse" på. Mange planter jeg trodde ikke likte hverandre som plutselig stod der og strålte sammen. Som om de hadde vært hemmelige venner lenge uten at jeg visste det.

Aldri har jeg sett en slik hage. Jeg aner ikke hvor lenge jeg var der. Jeg vet bare at jeg til slutt ble dradd ut av hagen i en tilstand som jeg enda ikke har kommet ut av. Jeg blir aldri ferdig med den dagen eller den opplevelsen. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen jeg fylte femti år.