Velkommen til min byhage. Den er ikke større enn en rekkehushage. Vi flyttet inn i 2000. Jeg fikk mann, baby, naboer, svigermor, råteskader og hage samtidig. 2000 var et heftig år. Men jeg angrer ikke. Nå går det igjen fort i svingene. I hagen velter kaniner og unger seg i bedene. Vi sier vi liker rustikk sjarm, men har ikke noe valg egentlig.

tirsdag 3. november 2009

Nå kan det bare gå oppover!

Den oppmuntringen fikk jeg fra en på jobben i dag. Han har helt rett. Det er ikke mulig å komme stort dypere ned i grøfta, så nå kan det bare gå oppover. Anledningen til kommentaren, var et oppvaskmøte på jobben. Det gikk ikke så bra. Og jeg er ansvarlig. En annen ansatt klappet meg på skuldera og gratulerte med den forferdeligste jobben. Han skulle bare visst at det stemmer nøyaktig med min oppfatning akkurat nå.
På hjemmebane er det ikke så mye bedre etter at jeg har kommet med et lite konstruktivt utbrudd ovenfor naboen. Det passer veldig dårlig å bli uvenner med de siden husveggen deres er ti meter fra vår og ungene våre springer ut og inn hos hverandre.
Jeg gremmes!

Så da får jeg begynne å krabbe meg oppover. Begynner med et bilde fra hagen. Fremdeles litt farge igjen...Her er resultat av helgas jobbing. Bedet i skråninga er gjort klar for våren og nye planter.

Og snart kommer frøboksen til meg. Jeg har gjort klar rikelig med potter til nye og gamle frø. Jeg har allerede 100 sorter jeg kan så. Det blir mest stauder i år, da jeg ikke orker å ha noe inne.

2 kommentarer:

Relimon sa...

Ser du er forberedt på såing, ja! Det er terapi! Også ville jeg bare gi deg en KLEM!

Oline sa...

Takk, det trengte jeg!