Velkommen til min byhage. Den er ikke større enn en rekkehushage. Vi flyttet inn i 2000. Jeg fikk mann, baby, naboer, svigermor, råteskader og hage samtidig. 2000 var et heftig år. Men jeg angrer ikke. Nå går det igjen fort i svingene. I hagen velter kaniner og unger seg i bedene. Vi sier vi liker rustikk sjarm, men har ikke noe valg egentlig.

fredag 5. desember 2008

Min datters fornemmelser for snø

Hun elsker snø! Se på snø, smake på, leke med, lage av, bakse med, ta bilde av. Hun er ute i timevis i mørket, alene eller sammen med broren. De kommer inn og forteller om harespor i snøen (de har googlet og vet hvordan harespor ser ut). De har laget snøkanin og er i ferd med å lage en tunnel nede hos naboen i en liten brøytekant. For en fryd! Jeg husker da jeg var liten og vi danset snødans i pysjen. Forstår dem så godt. Samtidig er jeg glad de er så store at ikke mamma må hutre sammen med dem der ute i tre timer hver kveld. Men jeg må ut og lage snølykt sammen med den iherdiga dattera mi, for det endte i gråt og fortvilelse. Og ingenting er så fælt som å sitte alene ute i snøen i mørket og gråte, når det lyser varmt og vennlig ut fra alle vindu.

1 kommentar:

Berit sa...

Kejnner igjen både situasjonen og stemningen. Det ble sikkert fint å sitte inne etterpå og se det lyse i snølykta ute!